Drives Økonomisk Vekst Av Forbruk?

På E24 i går skriver en økonomisk historiker: 

Påstander om at den trege innhentingen skyldes Obama og forsøk på å stimulere økonomien baserer seg på en manglende forståelse for økonomisk politikk og makroøkonomiske mekanismer. Som jeg har skrevet om tidligere, er en viktig årsak til den svake økonomiske utviklingen at en rekke industriland har opplevd den mest alvorlige private gjeldskrisen siden depresjonen på 30-tallet (og japansk syke på 90-tallet). Slike kriser blir gjerne fulgt av en periode med privat gjeldsreduksjon, noe som kan føre til svak vekst, høy ledighet og lav investeringsvilje i privat sektor.

Løsningen på slike kriser er økt offentlig pengebruk, offentlige budsjettunderskudd og økte offentlige investeringer. Kritikken man kan rette mot den sittende administrasjonen, men kanskje i større grad mot Kongressen, er at man ikke har økt de offentlige investeringene i tilstrekkelig grad – og det til tross for historisk lave renter. Det samme er tilfelle i europeiske land.

Tvert i mot så er løsningen han foreslår (basert på Keynes) en av hovedgrunnene (i tillegg til innblandinger fra sentralbanker) til "treg innhenting", svarer så jeg i kommentarfeltet. Det er økt privat produksjon som skaper vekst, ikke økt statlig konsum. Kommentaren til skribenten avslører således at det er han selv som har en "manglende makroøkonomisk forståelse" på dette området.

"Men økonomisk vekst drives av forbruk (ikke sparing slik Hayek og andre østerrikske økonomer mente) - Lavt forbruk gir arbeidsledighet", kontrer en leser. Jeg forklarer: 

Sparing er bra - sparing betyr at vi produserer mer enn vi konsumerer. Uten sparing kan vi ikke investere. Og uten investeringer får vi ikke økonomisk vekst. Men det avgjørende er at vi faktisk produserer det som folk etterspør. Det er nettopp dette mange såkalte "økonomer" og politikere i disse dager ikke forstår - derfor fokuserer de på konsum istedenfor produksjon. Resultatene av dette er åpenbare: skyhøy gjeld og manglende vekst i de aller fleste vestlige land (+Japan). 

Leseren kontrer igjen: 

Økt sparing fører til lavere etterspørsel. La oss ta et eksempel...hvis alle vi i Norge begynner øker sparingen fordi at vi tror at det er bra for oss, så betyr det at vi vil bruke mindre penger. Det vil føre til at selskapene vil tjene mindre penger og det igjen vil føre til at flere mister jobben. De som er igjen i arbeid, vil ikke ha noe lønnsøkning, tvert imot, så vil de sannsynligvis få redusert inntekten sin. Det vil igjen føre til MINDRE sparing. 

Hvem vil investere sparepengene sine når det ikke finnes etterspørsel for varene som du ønsker å produsere? En av grunnene til at opphentingen har gått tregere enn ønsket, er at land som har spart mye, altså Tyskland, Japan og Kina ikke har ønsket å redusere sparingen sin. 

Og jeg svarer nok en gang..., 

Jeg forstår tankegangen din (derav min første kommentar), men du tenker i motsatt rettning av det som må til for å oppnå resultatet du er ute etter. Husk at økonomiske verdier skapes gjennom produksjon av varer og tjenester som folk etterspør og at verdier forsvinner ved konsum. Vi må produsere før vi kan konsumere. 

...og leseren svarer,

men som sagt...hvorfor produsere når det ikke er noe etterspørsel etter varene som du ønsker å produsere?

Det er mer naturlig at vi produserer noe, kanskje en mengde varer...noe vil lykkes, andre ting..ikke. 3D tver er et godt eksempel...det ble produsert, men har ikke lykkes fordi at forbukerne ikke så nytten. Men bare det at det ble produsert er kjempebra...det er fordi at vi forbruker varer og tjenester. Hvis vi er nettosparere, så vil det føre til lavere produksjon og igjen til mindre total sparing.

Jeg svarer igjen selv om det er åpenbart at leseren ikke har tatt seg tid til å prøve å tenke litt annerledes,

Økonomisk vekst drives av økende produksjon, ikke økende etterspørsel. Blir du rikere hvis du konsumerer mer?

Folk vil aldri slutte å etterspørre varer og tjenester generelt. De det ikke er etterspørsel etter er det heller ingen grunn til å produsere. Uten produksjon blir det ingen etterspørsel fordi folk ikke har noe å etterspørre med (varer og tjenester byttes alltid med andre varer og tjenester - penger gjør disse transaksjonene lettere å utføre). Og husk: vesten har nå gjennom mange tiår fokusert på konsum istedenfor produksjon. Som du kan se har det funket heller dårlig. 

Leser sier så,

funker egentlig ganske bra. Aldri vært så få fattige i verden som nå, men forskjellene øker.

Jeg kom dessverre ingen vei med denne leseren så jeg avsluttet der. 

Men den feilaktige tankegangen til både leseren og forfatteren illustrerer godt det underliggende problemet for altfor mange forståsegpåere: de har ikke lært seg (eller hørt om) Say's Law som kort forklart sier at man må produsere for å kunne forbruke. Enkelt, ikke sant? Ja, det er faktisk det.

Dessverre så er store deler av akademia (og derfor mange andre, inkludert politikere) gjennomsyret av Keynes' sine teorier som, når alt kommer til alt, baserer seg på at Say's Law er feil. Og det er nettopp derfor Keynes' egne teorier er feil. 

Les mer om Say's Law her (som jeg har skrevet på engelsk): 

Say What, Production Opens a Demand for Products?

Se også: 

Boligbobler, Gjeldsvekst og Pengesystemet

Erna Solberg og Trine Skei Grande På Pokemon Jakt

Pokemon-ministrene slår til igjen! Hadde de bare brukt dertil mindre penger i statsbudsjettet.

I morgen "kliner de til" med det klart største budsjetterte fastlandsunderskuddet i norsk historie. Statlig pengemisbruk fortsetter med stormskritt under den såkalte blå-blå regjeringen (husk farger betyr ingenting i dagens norske sosialistdemokrati) - man må jo øke forbruket enda mer i nedgangstider, var det ikke sånn? Erna Solberg har nok glemt eller oversett at Stoltenberg trykte på den Keynesianske gasspedalen i mange år etter at bankene var reddet gjennom mindre kjøpekraft for alle oss andre.

Sist oppdatert i 2014.

Statlig etterspørsel tar mer og mer over. Økt produksjon, som faktisk er det som skaper den etterlengtede og virkelige etterspørselen, det er det nok ikke så farlig med. 

Det norske pengesystemet, som har ført det norske folk inn i en enorm gjeldsfelle gjennom altfor høyt forbruk grunnet lett og billig tilgang til kreditt og boliglån, ja det gjør man jo selvfølgelig ingenting med. 

Tilbake til pokemon eller hva det nå heter og er: det er åpenbart at Erna Solberg og regjeringen ikke har tid til å prioritere skattebetalernes penger - her pøses det ut i øst, og spesielt i vest. Hvis jeg ikke husker feil har sistnevnte vært i en oppgangsbølge over mange år. Vel, vel, de har jo ikke spart en krone, så da må vi jo belønne de med litt statlige overføringer fra alle oss andre som heller ikke har spart. 

Her tar statsministeren «Pokémon-pause» under trontaledebatten www.vg.no Pokémon Go hører ikke hjemme i stortingssalen, slo Høyre fast i sommer. Tirsdag ble statsminister Erna Solberg tatt på fersken mens hun åpnet spillet under trontaledebatten.

Bli med Erna på Pokémon-jakt! www.tv2.no På besøk i Slovakia benyttet statsminister Erna Solberg også muligheten til å spille Pokémon Go. Solberg har tidligere vært kjent som en storspiller av ...

Her spiller Trine Skei Grande Pokémon – midt under møtet ... www.tv2.no I Stortingets høringssal 1 holder utenriks- og forsvarskomiteen onsdag en høring om proposisjonen «Kampkraft og bærekraft - Langtidsplan for forsvarssektoren ...

Effektiviseringen av Offentlig Sektor Fortsetter med Stormskritt under Solberg

Fra Solberg regjeringen's "Politiske Platform",

"Regjeringen vil... effektivisere offentlig sektor og øke bruken av private og ideelle ressurser i offentlig velferdsproduksjon".

"Regjeringen vil forvalte skattebetalernes penger med respekt og motarbeide sløsing med offentlige midler." 

Her noen av resultatene så langt fra de dramatiske effektiviseringene.

Det er vel fortsatt på sin plass å omtale dette som intet ringere enn Statlig Pengemisbruk.


Ta også en titt på:

Pengesystemet, Gjeldsvekst og Manglende Økonomisk Vekst

Pengesystemet, Gjeldsvekst og Manglende Økonomisk Vekst

mewoki.com

De fleste pengesystemer i verden i dag er basert på noe som kalles «fractional reserve banking». Dette er et system hvor banker til enhver tid kun har en liten andel reserver i forhold til innskudd og som kort fortalt er basert på bruk av penger som kun har verdi fordi de respektive statlige myndigheter har erklært at disse er lovlig betalingsmiddel. Nasjonale sentralbanker og banker har således monopol på penger da de er alene om å skape nye penger samt å styre pengemengden. Dette alene betyr at ingen av verdens markeder er «frie» i den rette forstand da penger er involvert i de fleste transaksjoner.

Fra gammelt av var penger edle metaller som hadde verdi i seg selv slik som gull og sølv. Etterhvert ble papirsedler brukt som penger, men man kunne da når som helst veksle disse inn for en fastsatt menge gull. Papiret var derfor så godt som gull – dette pengesystemet ble kalt gullstandarden. Spesielt fra starten av første verdenskrig ble denne gullstandarden gradvis utvannet, helt til den forsvant fullstendig da Bretton Woods samarbeidet ble avsluttet i 1971. Siden den gang har stort sett alle land operert med penger som ikke er basert på noe som helst og som derfor ikke har noen underliggende verdier. Dagens penger er derfor totalt verdiløse skulle folk miste tilliten til dem og slutte å bruke dem. En kraftig økning i den norske pengemengden siden 1971 har bl.a. resultert i at krona har mistet mer enn 97% av sin verdi sammenlignet med gull.

«Fractional reserve banking» (FRB) betyr kort fortalt at banker kun behøver å ha reserver som er mindre enn 100% av de totale innskuddene fra kundene. Mange land opererer med et reservekrav på rundt 10% som blir definert på forskjellige måter (her arbeider blant annet BIS for å strømlinje dette). Verdens sentralbanker er til enhver tid klare til å tilføre banker likviditet når det skulle trenges. Dette er selvfølgelig en stor del av grunnen til at banker har så lite reserver i første omgang (moral hazard).

Et særtrekk ved FRB er at banker kan skape nye penger gjennom å skape nye innskudd basert på tidligere innskudd. For eksempel, en bank som mottar kr 100 i innskudd fra en kunde kan utstede et nytt lån til en verdi av kr 90 hvis reservekravet er 10%. Når et nytt lån utstedes så krediterer banken kunden med et innskudd – og innskudd er penger. Pengemengden øker dermed med kr 90 da begge kundene fortsatt har tilgang til innskuddene sine. Når lånekunden siden bruker det nye lånet så havner pengene til slutt (hvis vi ser bort fra kontanter) i en bankkonto igjen. Banken som mottar pengene kan da låne ut kr 81 (kr 90 x (1-10%)) som øker pengemengden med et tilsvarende beløp. Dette kan gå sin gang helt til det første innskuddet på kr 100 har blitt til kr 1,000 (kr 100/10%). Det er slik pengemengden øker under «normale» forhold. Banker kan således skape nye penger ut av tidligere nyskapte penger. Kort fortalt, banker kan skape nye penger ut av ingenting. Det som kjennetegner FRB er derfor at banker kan skape et nytt innskudd uten en tilsvarende reduksjon av et annet innskudd. At en av bankenes viktigste oppgaver er å låne ut hva andre har spart er derfor mer en myte enn virkelighet. Bankenes ordinære bankvirksomhet spesialiserer seg derfor på isteden å skape nye innskudd (som er penger) basert på tidligere nyskapte innskudd – de spesialiserer seg rett og slett på trykking av nye penger som de tjener penger på gjennom renter og gebyrer. 

Såkalte «finanskriser» er mer korrekt beskrevet som bankkriser grunnet bankenes lave reserver og svært lite egenkapital, blant annet i forhold til innskudd, som på et eller annet tidspunkt nødvendigvis vil skape økonomiske problemer som påvirker en hel økonomi.

Når banker får likviditetsproblemer, som de alltid gjør etter en periode med sterk kredittvekst, kan sentralbanker kjøpe statsobligasjoner (og andre verdipapirer etter hvert som sentralbanker stadig utvider sine «verktøy») av både banker (som øker bankenes reserver) og andre selskaper (som øker pengemengden) eller låne penger direkte til bankene (som også øker bankenes reserver). Når bankenes reserver økes betyr det at de kan låne ut mer, eller redusere sin utlånsvekst mindre, enn hva som ellers ville ha vært tilfelle. Det som er bemerkelsesverdig her er at sentralbanker kan både kjøpe verdipapirer samt låne penger til banker selv om disse sentralbankene ikke allerede har penger – dette fordi sentralbanker kan skape nye penger elektronisk gjennom noen få enkle tastetrykk (debit lån eller verdipapirer og kredit reserver som er gjeld til den relevante institusjonen, vanligvis banker). Både sentralbanker og banker kan således skape penger ut av ingenting. Hvis begge gjør det samtidig kan pengemengden og gjelden vokse raskere enn ellers.

Under dagens pengesystem blir alle nye penger skapt som gjeld; når banker utsteder et lån til en kunde (eiendel for banken) skapes samtidig en gjeldspost til kunden (innskuddet som kunden nå eier). Dette gjør det svært enkelt å øke forbruket på bekostning av sparing som gjør «øyeblikkelig tilfredsstillelse» mulig på en stor skala. Dette er hovedgrunnen til at land i spesielt den vestlige verden vil oppleve lav eller negativ vekst i lang tid fremover dersom den økonomiske politikken ikke endres – det er for høyt forbruk i forhold til produksjon over lang tid som er problemet, et problem som gjenspeiles i den høye gjeldsveksten. 

Høyere forbruk og økt gjeld kan bare gjøre ting verre da man ikke kan løse et problem med mer av det som faktisk forårsaket problemet. En økonomisk politikk som tilrettelegger for økt sparing og høyere produksjon er således den eneste løsningen på dette problemet. Økt forbruk følger like bak, men økonomisk vekst starter med økt sparing og produksjon av varer og tjenester som folk etterspør - og ikke den motsatte vei som feilslått økonomisk politikk i de fleste land i (den vestlige) verden vil ha oss til å tro.

For mer om dette temaet:


The Economic Meaning and Consequences of Debt

The Economic Significance of Saving

Natural vs Artificial Growth

Hvem er det mon tro som er med på å presse huspriser i Norge opp?

Statsbudsjettet 2015: Statlig Pengemisbruk

Finansminister Siv Jensen la fram regjeringens forslag til budsjett for 2015 i går. Av det jeg kunne observere dreide mediebildet seg om ikke bare budsjettvinnere og tapere, men også om den sedvanlige "kampen" mellom "fattig" og "rik", "høyre" og "venstre". Dette er et budsjett for de rike var en kommentar jeg hørte mer enn et par ganger i går, en uttalelse hovedsakelig basert på en liten reduksjon i en skatt som aldri burde eksistert i det hele tatt, nemlig formueskatten. Venstresiden ytret også en redsel for at skatteinntektene ville gå ned og at det således ville bli mindre penger til vår alles "velferd". Lite tenkte de vel på at mindre skatter betyr mer penger i lommebøkene på folk flest.

Ved budsjettfremleggelser er det viktig å styre unna retorikken, se gjennom triviell mediamat, slik som fjerning av årsavgiften på campingvogner, og heller fokusere på tallene og det større bildet. Enten vi er røde, grønne eller knall blå, vil mange av oss være uenige om vi skal prioritere mer eller mindre penger på utdannelse, helse eller sosiale ytelser. Vi er alle i forskjellige situasjoner som stadig endres og har forskjellige meninger og behov deretter. Dette er politikerne svært dyktige til å utnytte og de fleste velgere biter på den kroken som best dekker deres egne behov. Majoriteten "vinner", ved at de får de politikerne de ønsker, mens minoritetene taper.

Verken utdannelse, helse eller næringslivspolitikk kommer til å bli en suksess under den "blå-blå" regjeringen, slik de heller aldri ble noen suksess under tidligere regjeringer, ikke bare av den enkle grunn at folks behov og ønsker er forskjellige, men fordi alt styres sentralt som seg hør og bør under et sosialdemokratisk politisk enevelde. Helsekøene vil bare bli større og helsebudsjettet vil fortsette å vokse med rekordfart, mens de gode ostene fra rundt om i Europa er nærmest umulig å få tak i (til en fornuftig pris) i et av verdens rikeste land. Høye skatter og avgifter, matbutikker fylt til randen av boksmat og frossen mat med utløpsdatoer langt inn i fremtiden, veier som ikke blir vedlikeholdt, kloakk som ikke i alle tilfeller renner nedover, tog med betraktelig mindre plass til bena som går like tregt og har like mange stopp grunnet signalfeil som i 1985, restaurantpriser som gjør det nærmest umulig å ta en regelmessig Torsdagmiddag ute hvis man ikke tjener svært gode penger. Listen er lang over åpenbare mangler i vårt styrtrike land. Gjelden og pengemengden er stadig stigende, huspriser når stadig nye høyder grunnet lave renter og utlånsglade banker som presser svake balanseregnskaper til det ytterste med velsignelse av Norges Bank, Finanstilsynet og regjeringskåte politikere og andre parasitter som har mer enn nok med å tilfredsstille befolkningens "rettigheter" til stadig mer statlige ytelser, tilskudd, subsidier, kortere arbeidstid og det som verre er.

Hvordan i all verden kan det totale skatte- og avgiftstrykket i Norge være så høyt når vi er så ufattelige rike? Og hvordan har det seg at innbyggerne i et av verdens rikeste land har blitt gjeldsslaver? Grunnen er svært enkel: vi lever i et overregulert land hvor polikere og byråkrater bestemmer hvordan ting skal være og hva vi skal ha tilgang til og når og tildels til hvilke priser. I prosessen konsumerer de en stor og voksende bit av Norges kake. Er dette "velferd"? Sosialismens fremgang, som førte til Sovjetunionens undergang og som har ført både Europa og USA mot stupet, gjennomsyrer hele det norske samfunnet og i en stadig økene grad velgerne. Nettopp derfor sitter Høyre og FRP nå i regjering; de har stadig beveget seg nærmere midten. Og nettopp derfor sliter SV som har tapt i kampen mot stadig flere sosialistiske partier. Politikere må levere på "velferd", "rettferdighet" og "mindre forskjeller" skal man ha en sjanse til å komme i makt posisjon. I strevet etter relative resultater glemmes det absolutte, for eksempel, er det så ille om forskjellene mellom "rik" og "fattig" blir større hvis det blir færre "fattige"?

"Kaken" som skal deles "rettferdig" er et av favoritttemaene som debatteres i det uendelige. Et tema, vel og merke, som man aldri kommer til bunns av grunnet, som sagt, at vi alle har forskjellige preferanser og syn på verdier og hva som er "rettferdig". Kakedebatten synker også på dårlig grunn da størrelsen til enhver tid ikke er gitt, men varierer med verdiskapningen. Den vokser som følge av gode ideer og hardt og målrettet arbeid, nyutvikling og videreutvikling av teknologier og kunnskap og opparbeidelse av god gammeldags kapital, samarbeid mellom de som sparer og investerer, ledere, arbeidere, leverandører og underleverandører og kunder i alle størrelser og nasjonaliteter, alle helt avhengig av hverandre, selv uten pålegg fra politikere og andre bedrevitere som egentlig er mer glad i kontroll og makt enn i de menneskene de påstår de representerer. Disse menneskene er verken gode nok eller i stand til å gjøre ting selv er den politiske tankegang, smykket opp som "sosialdemokrati", helt uvitende om at privat sektor og markeder er noe av det mest sosiale som eksisterer på denne jord. Svært få av oss klarer seg alene, vi er avhengig av hverandres kunnskap, produkter og hjelp fordi vi således får et bedre liv. Frivillig samarbeid er "vinn-vinn" i beste forstand. Vi trenger ingen politikere til å fortelle oss dette.

I det "blå-blå" statsbudsjettet for 2015 er det dog noen sedvanlige vinnere: politikere og byråkrater. Sakte (kan diskuteres) men sikkert blir det stadig flere av dem, med stadig høyere lønninger og flere goder. Taperne er alle som er med på å lage en større kake og mindre opptatt av å spise den opp. Jeg har gjennom mange år vært svært kritisk til at Norge blir mikro-styrt sentralt. Du har vel ikke glemt Brustad-bua? Eller fastsatte åpningstider for butikker og ølsalg lokalt? Listen er like lang som statsbudsjettet, om ikke like lang som nasjonalbudsjettet. De siste årene har jeg hyppig kritisert Stoltenberg II regjeringen (her) for ekstrem Keynesiansk akrobatikk som ikke bare pågikk langt etter markedene hadde roet seg, men som fortsatte å øke i omfang isteden. Som forventet så forsetter den nye regjeringen å synke videre i floden Jens & co startet da de fjernet restene av demningen (les: sund fornuft) i 2009 som holdt den statlige pengebruken ihvertfall noe tilbake gjennom en del år.

Her er vi i siste kvartal av 2014 og neste år, hvor vi alle vil betale uforholdsmessig mye moms, skatt, avgifter, gebyrer, arbeidsgiveravgift, veiavgift til formål som ikke har noe med vei å gjøre, m.m. og pensjon, så feirer regjeringen sitt ett års jubileum med å pøse ut kr 174 milliarder kroner av oljefondet, det klart høyeste i historien, for å finansiere et fastlandsnorge som går med dundrende underskudd og for å balansere budsjettet.

Oljepengebruken for 2015 tilsvarer 3.17% av dagens oljefond verdi på kr 5.489 billioner. Det er ufattelige summer dette dreier seg om og det har sannsynlig blitt tatt lite hensyn til at oljefondet's avkastning har nytt godt av stigende obligasjons og aksjepriser de siste årene som med svært liten sannsynlighet vil fortsette i overskuelig fremtid. Det oljekorrigerte underskuddet er også rekordstort i forhold til inntjeningen for fastlandsnorge. Rekorden til Stoltenberg II med et oljekorrigert underskudd på 13.1% av fastlandsnorges inntjening i 2013 ble knust av den nye regjeringen i 2014 da den falt til 16.0%. For 2015 vil den igjen falle, til 17.7%.

Ok, noen skatte- og avgiftssatser er lavere, og det blir mer penger satt av til vei og jernbane. Men dette blir som peanøtter å regne i det oppblåste kr 1.2 billioner (kr 1,200,000,000,000) store oljekorrigerte utgiftsbudsjettet.

Budsjettet for 2015 bobler over av sentral planlegging på høyt nivå og prat om effektivisering av offentlig sektor blir nok med praten og for en sterkere privat sektor må vi nok nøye oss med noen få "spor". Det "blå-blå" budsjettet for 2015 er så rødt som det kan bli og det skrekksinngytende er at Stoltenberg II nå fremstår som en konservativ pengeforvalter i forhold til den nye regjeringen. Dette sier lite om Stoltenberg II, men svært mye om Solberg regjeringen. Den statlige pengebruken er nå totalt ute av kontroll og har for lengst tråkket over grensen til statlig pengemisbruk. Her er det bare å forvente en enda større stat i årene som kommer.

1. kvartal 1995 til 2. kvartal 2014

1. kvartal 1995 til 2. kvartal 2014

*****

Oppdatering 10 Oktober 2014:
"Statsminister Erna Solberg (H) avviser kritikken av statsbudsjettet som usosialt og urettferdig overfor svake grupper."

"Mange, der i blant norske avisers lederskribenter, mener finansminister Siv Jensen (FrP) legger opp til økte sosiale og geografiske forskjeller."

Større offentleg sektor med Høgre          

Hvorfor Finansministeren Burde Ønske en Lavere Kredittvekst Velkommen

På dn.no kan man i dag lese finansminister Siv Jensen si at Finanstilsynet ikke må bli så strenge at de stenger for banker å gi lån til låntakere som har betalingsevne,

Selv om vi skal ha gode og forutsigbare retningslinjer må de ikke bli så strenge at de stenger for låntakere som har betalingsevne, men ikke nok egenkapital, sier Jensen og viser til Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis. 

Finansministeren ønsker nok som regjeringspolitikere flest at kredittveksten skal fortsette. Lave renter er jo noe alle låntakere ønsker. Med fallende kredittvekst øker nok også rentene som fort kan føre til at mye av den kredittdrevne veksten avtar. Dette er nok Jensen klar over og som alle uansvarlige finansministere, og de er det mange av i verden, er nok neste valg mer viktig enn den langsiktige og bærekraftige veksten i et land (det er jo vanskelig å ta kreditt for noe nå som man kun ser etter lengre tid).

Under diskuterer jeg noen punkter om hvorfor finansministeren og Norge tvert imot burde ønske velkommen en langt lavere kredittvekst enn vi har opplevd de siste par tiårene.

For det første, det har vært en lånefest i Norge i lang, lang tid. Pr November 2013 var den gjennomsnittlige kredittveksten for husholdninger på 8.8% årlig det siste tiåret.

De seneste 12 månedene, igjen basert på tall for November 2013, økte denne kredittveksten 7.1%.

Enhver økonom (som ikke har jukset til seg diplomet) og forståsegpåer burde forstå at slik vekst ikke er bærekraftig og ikke kan forsette i det uendelige. Jada, jeg er fullstendig klar over at det finnes Nobelprisvinnere og regjeringsøkonomer som enda ikke har fått dette med seg. Dessverre er det slik at kun de færreste vet at slik kraftig vekst tilslutt nødvendigvis MÅ ende i ulykka. Mange som faktisk lærte i 2008 at slik vekst ender i en eller annen form for finanskrise (som alltid er trigget av kraftig vekst i pengemengden) har for lengst glemt dette. I Norge har denne kraftige kredittveksten ført til at den gjennomsnittlige nordmann er blitt en gjeldsslave i verdensklasse (jeg skrev om det her tidligere i dag). Norge trenger derfor en gradvis, dog solid, nedtrapping i kredittveksten og dette burde en ansvarlig finansminister som er med på å opprettholde et sentralisert pengesystem (via Norges Bank), som skaper penger ut av ingenting, forstå. For dere som ikke er kjent med dette er det ikke slik at banker kun låner ut penger som andre har spart. Tvertimot, når du får innvilget et lån trykker bankens kredittansvarlig et par ganger på tastaturet og vips, så har banken en eiendel (lånet) og du har penger på konto (som er bankens gjeld til deg). Penger i omløp, eller pengemengden, øker som følge av banklånet (kredittvekst). Mer om det under.

For det andre, norske bankers soliditet og likviditet er i utgangspunktet elendig og bankene er mer eller mindre nærmest teknisk konkurs til enhver tid. Sikkert som banken? Nei, det er en myte som kunder i spesielt England (som hadde innskudd i islandske banker) og kyprioter (eller rettere sagt, russere med innskudd i kypriotiske banker) har lært de siste årene. Her er en graf som forklarer det mer riktige begrepet "usikkert som banken",

Den sorte linjen viser bankenes kontanter (en eiendel) i prosent av innskudd fra kunder (som er en gjeldspost for banker). I slutten av November i fjor (Desember er ennå ikke publisert) lå denne prosenten på kun 3.4%. Kort fortalt, dette betyr at dersom alle kunder hadde løpt til banken samtidig for å ta ut innskuddene sine hadde norske banker kun kunnet utbetale 3.4% av innskuddene omgående. De resterende 96.6% er ikke i safen, men plassert i andre eiendeler.

Men banker har også gjeld, masse gjeld, så mye at egenkapital prosenten kun var 6.8% i November 2013. I prosent av kunders innskudd utgjorde egenkapitalen kun 14.6%. Dette betyr nødvendigvis at banker finansierer mye av sin drift på kundenes innskudd som er en viktig finansieringskilde for bankene. For å gjøre en lang historie kort, banker lagrer ikke pengene dine i safen, men har full rett til å bruke de til drift som de selv ønsker (i henhold til retningslinjer) og som om det var bankenes egne penger. Nettopp derfor ble bankenes sikringsfond opprettet. Og nettopp derfor ble Norges Bank etablert rundt 1816. Og nettopp derfor er det svært sjelden banker faktisk går konkurs selv om de, nettopp derfor (les: moral hazard), til enhver tid nærmest er teknisk konkurs. Norges Bank står alltid klar til å kjøpe statsobligasjoner fra bankene når de trenger mer kontanter og kan også gi kriselån som "långivar i siste instans" som det så fint står på nynorsk på websiden til Norges Bank. Kombinert er dette hovedgrunnen til at pris inflasjonen i Norge er såpass høy (tenk pris på bolig hvis du er uenig!). Dette pengesystemet gjør at antall kroner i sirkulasjon har økt kraftig over lang tid i Norge: i 1995 var pengemengden (M2) på kr 542.5 milliarder, i dag er den på kr 1.841 billioner! Klart det blir prisøkninger av slik (Argentinske borgere opplever dette veldig på kroppen nå - her).

Norske banker er for lengst underkapitaliserte og det siste de, og Norge, trenger er mer kredittvekst, en enda mer belånt befolkning og en ny bank krise. Det blir dyrt for alle.

"Men det er jo vekst i økonomien og derfor trenger vi mer penger" vil mange vranglærte økonomer si. "Hvorfor i all verden trenger vi det", vil de som tenker litt lengre si, "for priser vil alltid tilpasse seg behovet for penger og omvendt". Og vips (det kan ta lang tid når "deflasjonsspøkelset" skremmer politikere, regjerings- og andre sosialistøkonomer) så er penger og priser i likevekt igjen. Her er det viktig å huske at penger kun er ett byttemiddel, de har ingen bruksverdi i seg selv.

Nei, det er ikke kredittvekst Norge trenger, da kommer nordmenn flest og bankene enda lengre ut i uføre enn de allerede er og som er verre enn medier flest syntes å være klar over. Tvertimot, det Norge trenger er mer ordinær sparing som kan finansiere bærekraftig vekst (og ikke mer gjeld som presser boligpriser og forbruk videre oppover). Bærekraftig økonomisk vekst og velstand skapes ikke av manipulert og kredittdrevet forbruksvekst, men av naturlig sparing, investering og produksjon i en umanipulert markedsøkonomi med "ærlige" penger valgt av markedet. For å oppnå dette er langsiktig tenkning nødvendig, noe som dessverre nok er for mye forlangt av kortsiktige og uansvarlige politikere som liksom skal lede landet vårt. 

Hvordan Best Lære om den "Østeriske Skole"

Jeg kommer stadig over personer på internett som påstår at de er "Austrian Economists", eller tilhørere av den "Østeriske skole", eller "Østeriske økonomer" som vi kanskje ville sagt på norsk. Desverre er mange av disse ikke av den Østeriske skole, i den forstand at de ikke er utdannet eller dypt belest innen teorien, men isteden oftest kun inspirert av den. Oftest kan disse personene en del, og ofte grunnleggende prinsipper, om teorien, men mangler dybden som er avgjørende for virkelig å forstå prinsippene.

Jeg har ofte også lagt merke til at mange referer til Peter Schiff, Jim Rogers og Mark Spitznagel som Østeriske økonomer da disse får svært mye oppmerksomhet på internet. Selv om disse kan masse om den østeriske skole, bruker disse personene meste parten av sin tid på investeringer, og ikke på Østerisk økonomisk tenkning. Når det kommer til teori er disse som smågutter og nybegynnere å regne i forhold til grunnleggerne og mesterne av den Østeriske skole.

Derfor, hvis du er interessert i å virkelig lære om skolen må du lese og lære av de som grunnla den og de som lærte av de første mesterne. Slik kan du unngå å kaste bort verdifull tid og energi på utvannede versjoner, inkludert noen som ikke er av Østerisk opprinnelse i det hele tatt. For eksempel ser det ut til at mange tror at det er snakk om den Østeriske skole hvis man er for "austerity" eller mot statlige intervensjoner. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle. Milton Friedman var også mot statlige intervensjoner, men forsto dessverre aldri at sentralbanker tilsammen med deres undersåtter (bankene) og deres monopol på pengetrykking var den verst tenkelige intervensjonen.

Men nok om det, her er ihvertfall mine tips hvis du setter lista høyt og virkelig vil lære om denne skolen. Og husk, det er ikke slik at alle tilhengere av den Østeriske skole er enig om alt. Dette er nok en grunn til at du bør først lære av mesterne. Dette er til tider relativt tungt materiale, men i det lange løp vil du spare masse tid (ved å unngå vranglære!) *: 

• Les bøker av grunnleggerne av den Østeriske skolen. Disse er Carl Menger, Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser og Ludwig von Mises, i den rekkefølgen. Selv begynte jeg med Ludwig von Mises bok "Human Action". 

• Les så bøker av neste generasjon som, for min del, er hovedsakelig Friedrich Hayek. Spesielt den amerikanske klanen av den Østeriske skolen holder Murray Rothbard høyt. En av mine favoritter er Henry Hazlitt som uttykker kompliserte teorier på en svært lettfattelig måte. 

• Du kan så flytte videre til nåtidens økonomer. Jeg kan her rekommandere Jesus de Soto fra Spania og de fleste som i dag jobber for Ludwig von Mises Institute i USA, spesielt Roger Garrison og Joseph Salerno. En favoritt er Pat Gunning som er ekspert på Ludwig von Mises og som er meget raus med sine kommentarer og forklaringer. Han har ved mange anledninger hjulpet meg. Du treffer han på Linkedin hvor han er svært aktiv i "Austrian Economics" gruppen. 

Dette var den tunge veien. Men jeg må tilføye at du på ingen måte kan kalle deg en "Østerisk økonom" før du har studert og forstått grunnleggerne og mesterne av skolen og deres teorier, tenkemåte og prinsipper. 

Hvis du kun er interessert i hovedprinsippene i teorien så finnes det mange linker på internett (søk også på "Austrian Economics" på min andre blogg, ecpofi.com, for noen linker), men, om intet mindre, så foreslår jeg du leser Austrian Economics: A Primer (gratis pdf). Har du dårlig tid, men vil lære litt om økonomiske sykluser bør nok The Austrian Theory of the Trade Cycle være ditt første stoppested. 

Sist, men ikke minst, følg med på The Boom Bust som regelmessig publiserer svært relevante artikler om økonomien fra et Østerisk perspektiv og som jeg best kan beskrive som "Norge's up and coming Henry Hazlitt" da forfatteren evner å enkelt beskrive temaer som ellers kan være tunge å forstå. 

Vel, dette var noen raske råd. Håper ved et senere tidspunkt å utvide dette noe.

* Jeg kan rekommandere følgene bøker (alle kan lastes ned gratis på mises.org): 

Carl Menger: Principles of Economics

Ludwig von Mises: The Theory of Money and Credit; Human Action

Friedrich Hayek: Prices & Production; Monetary Theory and the Trade Cycle; Profits, Interest and Investment

Henry Hazlitt: Economics in One Lesson

Jesus de Soto: Money, Bank Credit and Economic Cycles

Joseph Stiglitz Tar Feil om Årsaken til Finanskriser

På E24 kan man lese Nobelsprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz forklare årsaken til finanskriser,

Stiglitz mener videre at årsaken til finanskrisen i USA og nå senere i Europa, er at bankene ikke lenger tar samfunnsansvar. De har blitt grådige finansinstitusjoner som kun tenker på egen profitt. Politikerne har stått på siden og stille samtykket til at dette har skjedd. Hadde man hatt mer samfunnsbevisste banker, og mer bevisste, involverende og kanskje krevende politiske ledere, hadde man unngått dette.

Her er min korte kommentar til dette:

Stiglitz tar feil om årsaken til finanskrisen. Man kan ikke forvente at "bankene tar samfunnsansvar", det er ikke jobben deres. Bankenes jobb er å tjene penger for dets aksjonærer, med alt det ansvaret det innebærer (som også innebærer å ha et godt rykte i samfunnet).

Banker er finansielt sårbare ikke bare fordi de finansierer langsiktige utlån med kortere innlån, men da de holder svært lite egenkapital og svært lite kontanter i forhold til innskudd (sistnevnte har forbedret seg betraktelig for amerikanske banker de siste årene) - dette er et resultat av "fractional reserve banking" (FRB). Gjennom FRB kan banker utstede nye penger gjennom utlån av alle typer, penger de ikke allerede har (det er ikke slik mange tror at de kun låner ut penger andre har spart i samme bank). Her ligger roten til problemet og dette problemet blir enda større da sentralbanker alltid står klare med billige lån (eller som "buyer of last resort" av obligasjoner fra investeringsporteføljen) når bankene får likviditetsproblemer (hvilke andre industrier har tilgang til slik likviditet når pengekassen er tom?). I visse tilfeller tar også land over deler av gjelden til banker gjennom "bailouts" (e.g. Irland). Alt dette fører til at bankene tar enda større risiko og vips så har man en høyoktan cocktail med en stor dash gjeldsgrad og en teskje likviditet godt toppet opp med en masse moral hazard. 

FRB er (nesten) alltid grunnen til "finanskriser" som igjen skaper "kriser" i realøkonomien. Vær klar over her at det som ofte betegnes som "kriser" stort sett ikke er annet enn en korreksjon mot det mer bærekraftige normale etter en periode med kraftig kredittvekst (som aldri kan vare evig). Med "mer bærekraftige normale" mener jeg her at utlån i en betraktelig større grad er basert på sparing og ikke utstedelse av nye penger. Skal man fjerne "finanskriser" må disse fundamentale svakhetene ved banksystemet rettes opp i. Mye av dette vil automatisk rette seg selv ved å fjerne både eksplisitte og implisitte "too big too fail" garantier fra stater og sentralbanker - bankene vil da fort bli mer konservative av frykt for å gå konkurs. Og vil da fremstå som mer samfunnsansvarlige i manges øyne. 

Dessverre er det høyst optimistisk å vente at slike forbedringer finner sted i nærmeste fremtid. Det nåværende systemet gjør det nemlig svært mye enklere for politikere verden rundt og øke statsgjelden, penger de sårt trenger til å kjøpe velgere. 

Så lenge FRB som vi kjenner det er med oss, backet av en sentralbank (les: skattebetalere), så vil "finans kriser" fortsette å finne sted. Det er nettopp derfor noen økonomer vil gjeninnføre en "gullstandard".  

Jeg skriver mer om dette temaet på engelsk på ecpofi.com, se for eksempel her for noen linker.  

Dagens Graf: Publikums Samlede Kredittvekst i Juni var 7.3%

Øystein Dørum om Borgelig Oljepengebruk - Det Han Ikke Sa om Stoltenberg II

På dn.no advarer Øystein Dørum i DNB mot "borgelig pengebruk". DN skriver,

Sjeføkonom Øystein Dørum i DNB Markets påpeker at det fremdeles er usikkerhet knyttet til Frps økte pengebruk, og at det kan utgjøre en trusel for norsk økonomi.

- Ingen økonom kan påstå at ti milliarder mer offentlig pengebruk ett år er forskjell på himmel og helvete. Det som eventuelt kunne skape reaksjoner i valutamarkedene, er å øke pengebruken og la det legge føringer for offentlige utgifter de kommende årene, sier Dørum til Dagens Næringsliv.

- For eksempel en vraking av handlingsregelen eller å heve uttaket til fem prosent i året. Det ville bety at den norske staten legger opp til permanent høyere oljepengebruk, noe som vil slå ut i valutamarkedet. Resultatet blir at kronen styrker seg, og det vil være skadelig for konkurranseevnen til norske bedrifter, sier han. 

Men hvorfor advarer han ikke mot den sittende regjerings pengebruk? Er han ikke klar over at Stoltenberg foreslår økt oljepengebruk på mer enn 9% neste år? Hvorfor nevner han ikke at det aldri før har blitt brukt mer oljepenger, både totalt og i prosent av inntekter for fastlandsøkonomien, som under Stoltenberg II regjeringen? Er han klar over at budsjettert oljepengebruk i år er kr 75 milliarder høyere enn i 2005 og kr 15 milliarder mer enn i fjor?

Den sittende regjeringen har allerede, for mange år siden, lagt opp til "permanent høyere oljepengebruk". Vi kan bare håpe at den nye regjeringen over tid bruker oljepengene betraktelig mer fornuftig enn den uansvarlige Stoltenberg II regjeringen og satser på mer verdiskapning for fastlandsnorge gjennom først og fremst å senke skatter og avgifter.

Til slutt, økonomer må slutte å mase om den "sterke" kronekursen og ikke glemme alle de som tjener på en sterk kronekurs (importører, nordmenn som bruker penger i utlandet etc). Hvis du sparer i norske kroner er det faktisk bra om de blir mer verd! Fokuser heller mer på skattenivået, innovasjon og de høye lønningene presset gjennom av LO og staten som ødelegger konkurranseevnen. Kortere sagt, legg forholdene til rette slik at næringer i fastlandnorge kan blomstre.

Innstramming i 2014? Nei, tvert i mot, Stoltenberg foreslår nok en Økning av Oljepengebruken

"Statsminister Jens Stoltenberg er mer ansvarlig nå når han trolig taper valget enn han noen gang var mens han trygt regjerte" skriver Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv i dag (her) og henviser til at Stoltenberg planlegger å bruke kr 50 milliarder mindre enn handlingsregelen tilsier i 2014. Hun skriver videre,

Statsminister Jens Stoltenberg forsøker aktivt å så tvil om de borgerlige partienes evne og vilje til å føre en ansvarlig finanspolitikk. Det er som et ledd i denne kampanjen vi må se budsjettlekkasjen han kom med i gårsdagens DN.

Da fortalte han at han vil legge frem et budsjett for 2014 hvor oljepengebruken er på bare tre prosent av oljefondet. Det vil i så fall være det strammeste budsjettet han har lagt frem de siste åtte årene, hvis vi bruker avstanden til handlingsregelen som mål på stramheten. Spørsmålet er hvorfor han måtte vente til han trolig går av med å være så ansvarlig.

 På dn.no i går ble Stoltenberg sitert (her),

Neste års oljepengebruk vil være på nivå med det laveste vi har hatt.

og

Vi vil, slik tallene nå står, legge opp til for neste år å bruke knapt 3 prosent av pensjonsfondet.

Både Mathiassen og Stoltenberg presenterer dette som det er en innstramming. Men dette er ingen innstramming. Snarere tvert imot. Det er videre ekspansjon av oljepengebruken.

Hvordan kan dette ha seg? I budsjettet for 2013 legger regjeringen opp til et oljekorrigert underskudd på ca kr 124 milliarder kroner (her) - det største underskuddet i norsk historie både i kroner og prosent av fastlandslands inntektene (ca -13.6%). For å dekke dette underskuddet overfører man så kr 124 milliarder fra oljefondet - det er dette tallet som representerer oljepengebruken. Da revidert budsjett ble lagt fram anslo regjeringen at dette ville tilsvare 3.3% av kapitalen i oljefondet.

I slutten av 2013 er markedsverdien av oljefondet anslått til kr 4,511 milliarder. Hvis man legger dette til grunn for Stoltenberg's "innstramming" for 2014 hvor han "bare" vil bruke 3% av oljefondet resulterer dette i en overføring på kr 135 milliarder pluss lommerusk fra oljefondet. Fikk du med deg det: kr 135 milliarder! 11 milliarder mer enn i 2013 og en økning av oljepengebruken på mer enn 9%!

Så nei Stoltenberg og nei Mathiassen. Kall en spade en spade, og økt pengebruk økt pengebruk. Man betaler regninger med kroner og ører og ikke med prosenter eller med "avstanden til handlingsregelen".

Så derfor Mathiassen, forslaget til Stoltenberg er ikke mer ansvarlig enn tidligere, det er tvertimot enda mer uansvarlig enn noen gang. Og nei, Stoltenberg, neste års oljepengebruk vil ikke være på nivå med det laveste dere har hatt - det blir tvertimot den høyeste noensinne! 

Valg 2013: Dramatisk Økning i Antall Sysselsatte og Lønnskostnader for Offentlig Forvaltning, 2005-2013

Hva har skjedd med antall sysselsatte i offentlig forvaltning siden Jens Stoltenberg be statsminister i Oktober 2005?

De har økt, og økt kraftig: det var 710,700 sysselsatte i offentlig forvaltning i fjerde kvartal i 2005 i følge Statistisk Sentralbyrå. Dette hadde økt til 813,500 i andre kvartal i 2013. Dette tilsvarer en økning på 102,800 personer, eller 14.5%, siden Jens Stoltenberg ble statsminister.

Det er også verd å nevne at antall sysselsatte i offentlig forvaltning bare i år har økt med 6,100 personer.

Hva med totale årlige lønnskostnader? De økte selvfølgelig også betraktelig: fra ca kr 244.5 milliarder i 2005 til ca kr 405.5 milliarder for de siste fire kvartalene pr. andre kvartal i 2013 (fra K3 2012 til K2 2013). Dette tilsvarer en total økning i lønnskostnader for sysselsatte i offentlig forvaltning på mer enn kr 161 milliarder, eller 65.9%, i løpet av en periode på i underkant av 8 år.

Det er dermed ikke så rart at fastlandsnorge går med dundrende underskudd. Og det selv med skyhøye skatter og avgifter. Den økonomiske politikken i Norge er langt mindre forsvarlig enn Stoltenberg, Johnsen og AP vil ha oss til å tro. Rettere sagt: den er intet mindre enn totalt uforsvarlig (se mer på linkene under).

Jeg skriver vanligvis på EcPoFi - Economics, Politics, Finance. Her finner du mye mer informasjon om statlig pengebruk i Norge (skrevet på engelsk) - se her og her. 

Norge's Arbeidsledighet, Statistikk og Andre Løgner

I Norske medier kan man stadig lese skryt fra regjeringsmedlemmer om den lave arbeidsledigheten her til lands. I August sa blandt annet arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad at "Norge er i en særstilling" (se her). I dag rapporterte SSB statistikk for Juli måned som viste en arbeidsledighet på 3.0%. SSB velger blandt annet å sammenligne tallene med USA hvor det i samme måned var en ledighet på 8.3%.

Så har vi virkelig så bra sysselsetting i Norge? Nei, og ikke la deg lure som så mange andre. Det kommer nemlig helt an på hvordan man definerer og regner ut "arbeidsledighet" og myndigheter forandrer stadig på disse definisjonene, som oftest for å kunne presentere tall som ser bedre ut i det politiske lys. Arbeidsledighet pr SSB er definert som Arbeidsløse / (Arbeidsløse + Sysselsatte), hvor nevneren tilsvarer "arbeidsstyrken". Slik regnes den nok ut i de fleste land. Men det som ikke blir inkludert i dette regnestykket, og som det er enkelt manipulere, er personer "utenfor arbeidsstyrken". Det er nettopp derfor det også kan være fornuftig å se på antall sysselsatte i prosent av befolkningen. La oss derfor sammenligne Norge med nettopp USA (hvor arbeidsmarkedet er betraktelig dårligere stillt dersom man kun ser på "arbeidsledigheten") basert på sysselsatte i prosent av befolkningen.

Her er tallene for USA som pr Desember 2011 rapporterte at 58.5% av befolkningen var sysselsatte.

Og så tallen for Norge, som pr Desember 2011 viser at 51.7% av befolkningen i Norge var sysselsatte.

Den rapporterte arbeidsledigheten i Norge er derfor meget lav fordi man klassifiserer en stor del av befolkningen som "utenfor arbeidsstyrken". De egentlige arbeidstallene i Norge er derfor langt fra sterke. I USA blir arbeidstallene (58.5%) sett på som en katastrofe mens i Norge blir den samme brøken (her 51.7%) indirekte sett på som svært god. Sannheten er faktisk at USA gjør det svært mye bedre enn Norge på dette området. Politikerne og mediene i Norge bør derfor straks slutte å skryte av den lave arbeidsledigheten og heller fokusere på personer "utenfor arbeidsstyrken" og redusere dette antallet betraktelig (bortsett fra personer utenfor arbeidsdyktig alder). At kun 51.7% av befolkningen er sysselsatte er jo en katastrofe i seg selv.