Statsbudsjettet 2015: Statlig Pengemisbruk

Finansminister Siv Jensen la fram regjeringens forslag til budsjett for 2015 i går. Av det jeg kunne observere dreide mediebildet seg om ikke bare budsjettvinnere og tapere, men også om den sedvanlige "kampen" mellom "fattig" og "rik", "høyre" og "venstre". Dette er et budsjett for de rike var en kommentar jeg hørte mer enn et par ganger i går, en uttalelse hovedsakelig basert på en liten reduksjon i en skatt som aldri burde eksistert i det hele tatt, nemlig formueskatten. Venstresiden ytret også en redsel for at skatteinntektene ville gå ned og at det således ville bli mindre penger til vår alles "velferd". Lite tenkte de vel på at mindre skatter betyr mer penger i lommebøkene på folk flest.

Ved budsjettfremleggelser er det viktig å styre unna retorikken, se gjennom triviell mediamat, slik som fjerning av årsavgiften på campingvogner, og heller fokusere på tallene og det større bildet. Enten vi er røde, grønne eller knall blå, vil mange av oss være uenige om vi skal prioritere mer eller mindre penger på utdannelse, helse eller sosiale ytelser. Vi er alle i forskjellige situasjoner som stadig endres og har forskjellige meninger og behov deretter. Dette er politikerne svært dyktige til å utnytte og de fleste velgere biter på den kroken som best dekker deres egne behov. Majoriteten "vinner", ved at de får de politikerne de ønsker, mens minoritetene taper.

Verken utdannelse, helse eller næringslivspolitikk kommer til å bli en suksess under den "blå-blå" regjeringen, slik de heller aldri ble noen suksess under tidligere regjeringer, ikke bare av den enkle grunn at folks behov og ønsker er forskjellige, men fordi alt styres sentralt som seg hør og bør under et sosialdemokratisk politisk enevelde. Helsekøene vil bare bli større og helsebudsjettet vil fortsette å vokse med rekordfart, mens de gode ostene fra rundt om i Europa er nærmest umulig å få tak i (til en fornuftig pris) i et av verdens rikeste land. Høye skatter og avgifter, matbutikker fylt til randen av boksmat og frossen mat med utløpsdatoer langt inn i fremtiden, veier som ikke blir vedlikeholdt, kloakk som ikke i alle tilfeller renner nedover, tog med betraktelig mindre plass til bena som går like tregt og har like mange stopp grunnet signalfeil som i 1985, restaurantpriser som gjør det nærmest umulig å ta en regelmessig Torsdagmiddag ute hvis man ikke tjener svært gode penger. Listen er lang over åpenbare mangler i vårt styrtrike land. Gjelden og pengemengden er stadig stigende, huspriser når stadig nye høyder grunnet lave renter og utlånsglade banker som presser svake balanseregnskaper til det ytterste med velsignelse av Norges Bank, Finanstilsynet og regjeringskåte politikere og andre parasitter som har mer enn nok med å tilfredsstille befolkningens "rettigheter" til stadig mer statlige ytelser, tilskudd, subsidier, kortere arbeidstid og det som verre er.

Hvordan i all verden kan det totale skatte- og avgiftstrykket i Norge være så høyt når vi er så ufattelige rike? Og hvordan har det seg at innbyggerne i et av verdens rikeste land har blitt gjeldsslaver? Grunnen er svært enkel: vi lever i et overregulert land hvor polikere og byråkrater bestemmer hvordan ting skal være og hva vi skal ha tilgang til og når og tildels til hvilke priser. I prosessen konsumerer de en stor og voksende bit av Norges kake. Er dette "velferd"? Sosialismens fremgang, som førte til Sovjetunionens undergang og som har ført både Europa og USA mot stupet, gjennomsyrer hele det norske samfunnet og i en stadig økene grad velgerne. Nettopp derfor sitter Høyre og FRP nå i regjering; de har stadig beveget seg nærmere midten. Og nettopp derfor sliter SV som har tapt i kampen mot stadig flere sosialistiske partier. Politikere må levere på "velferd", "rettferdighet" og "mindre forskjeller" skal man ha en sjanse til å komme i makt posisjon. I strevet etter relative resultater glemmes det absolutte, for eksempel, er det så ille om forskjellene mellom "rik" og "fattig" blir større hvis det blir færre "fattige"?

"Kaken" som skal deles "rettferdig" er et av favoritttemaene som debatteres i det uendelige. Et tema, vel og merke, som man aldri kommer til bunns av grunnet, som sagt, at vi alle har forskjellige preferanser og syn på verdier og hva som er "rettferdig". Kakedebatten synker også på dårlig grunn da størrelsen til enhver tid ikke er gitt, men varierer med verdiskapningen. Den vokser som følge av gode ideer og hardt og målrettet arbeid, nyutvikling og videreutvikling av teknologier og kunnskap og opparbeidelse av god gammeldags kapital, samarbeid mellom de som sparer og investerer, ledere, arbeidere, leverandører og underleverandører og kunder i alle størrelser og nasjonaliteter, alle helt avhengig av hverandre, selv uten pålegg fra politikere og andre bedrevitere som egentlig er mer glad i kontroll og makt enn i de menneskene de påstår de representerer. Disse menneskene er verken gode nok eller i stand til å gjøre ting selv er den politiske tankegang, smykket opp som "sosialdemokrati", helt uvitende om at privat sektor og markeder er noe av det mest sosiale som eksisterer på denne jord. Svært få av oss klarer seg alene, vi er avhengig av hverandres kunnskap, produkter og hjelp fordi vi således får et bedre liv. Frivillig samarbeid er "vinn-vinn" i beste forstand. Vi trenger ingen politikere til å fortelle oss dette.

I det "blå-blå" statsbudsjettet for 2015 er det dog noen sedvanlige vinnere: politikere og byråkrater. Sakte (kan diskuteres) men sikkert blir det stadig flere av dem, med stadig høyere lønninger og flere goder. Taperne er alle som er med på å lage en større kake og mindre opptatt av å spise den opp. Jeg har gjennom mange år vært svært kritisk til at Norge blir mikro-styrt sentralt. Du har vel ikke glemt Brustad-bua? Eller fastsatte åpningstider for butikker og ølsalg lokalt? Listen er like lang som statsbudsjettet, om ikke like lang som nasjonalbudsjettet. De siste årene har jeg hyppig kritisert Stoltenberg II regjeringen (her) for ekstrem Keynesiansk akrobatikk som ikke bare pågikk langt etter markedene hadde roet seg, men som fortsatte å øke i omfang isteden. Som forventet så forsetter den nye regjeringen å synke videre i floden Jens & co startet da de fjernet restene av demningen (les: sund fornuft) i 2009 som holdt den statlige pengebruken ihvertfall noe tilbake gjennom en del år.

Her er vi i siste kvartal av 2014 og neste år, hvor vi alle vil betale uforholdsmessig mye moms, skatt, avgifter, gebyrer, arbeidsgiveravgift, veiavgift til formål som ikke har noe med vei å gjøre, m.m. og pensjon, så feirer regjeringen sitt ett års jubileum med å pøse ut kr 174 milliarder kroner av oljefondet, det klart høyeste i historien, for å finansiere et fastlandsnorge som går med dundrende underskudd og for å balansere budsjettet.

Oljepengebruken for 2015 tilsvarer 3.17% av dagens oljefond verdi på kr 5.489 billioner. Det er ufattelige summer dette dreier seg om og det har sannsynlig blitt tatt lite hensyn til at oljefondet's avkastning har nytt godt av stigende obligasjons og aksjepriser de siste årene som med svært liten sannsynlighet vil fortsette i overskuelig fremtid. Det oljekorrigerte underskuddet er også rekordstort i forhold til inntjeningen for fastlandsnorge. Rekorden til Stoltenberg II med et oljekorrigert underskudd på 13.1% av fastlandsnorges inntjening i 2013 ble knust av den nye regjeringen i 2014 da den falt til 16.0%. For 2015 vil den igjen falle, til 17.7%.

Ok, noen skatte- og avgiftssatser er lavere, og det blir mer penger satt av til vei og jernbane. Men dette blir som peanøtter å regne i det oppblåste kr 1.2 billioner (kr 1,200,000,000,000) store oljekorrigerte utgiftsbudsjettet.

Budsjettet for 2015 bobler over av sentral planlegging på høyt nivå og prat om effektivisering av offentlig sektor blir nok med praten og for en sterkere privat sektor må vi nok nøye oss med noen få "spor". Det "blå-blå" budsjettet for 2015 er så rødt som det kan bli og det skrekksinngytende er at Stoltenberg II nå fremstår som en konservativ pengeforvalter i forhold til den nye regjeringen. Dette sier lite om Stoltenberg II, men svært mye om Solberg regjeringen. Den statlige pengebruken er nå totalt ute av kontroll og har for lengst tråkket over grensen til statlig pengemisbruk. Her er det bare å forvente en enda større stat i årene som kommer.

1. kvartal 1995 til 2. kvartal 2014

1. kvartal 1995 til 2. kvartal 2014

*****

Oppdatering 10 Oktober 2014:
"Statsminister Erna Solberg (H) avviser kritikken av statsbudsjettet som usosialt og urettferdig overfor svake grupper."

"Mange, der i blant norske avisers lederskribenter, mener finansminister Siv Jensen (FrP) legger opp til økte sosiale og geografiske forskjeller."

Større offentleg sektor med Høgre          

Hvorfor Finansministeren Burde Ønske en Lavere Kredittvekst Velkommen

På dn.no kan man i dag lese finansminister Siv Jensen si at Finanstilsynet ikke må bli så strenge at de stenger for banker å gi lån til låntakere som har betalingsevne,

Selv om vi skal ha gode og forutsigbare retningslinjer må de ikke bli så strenge at de stenger for låntakere som har betalingsevne, men ikke nok egenkapital, sier Jensen og viser til Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis. 

Finansministeren ønsker nok som regjeringspolitikere flest at kredittveksten skal fortsette. Lave renter er jo noe alle låntakere ønsker. Med fallende kredittvekst øker nok også rentene som fort kan føre til at mye av den kredittdrevne veksten avtar. Dette er nok Jensen klar over og som alle uansvarlige finansministere, og de er det mange av i verden, er nok neste valg mer viktig enn den langsiktige og bærekraftige veksten i et land (det er jo vanskelig å ta kreditt for noe nå som man kun ser etter lengre tid).

Under diskuterer jeg noen punkter om hvorfor finansministeren og Norge tvert imot burde ønske velkommen en langt lavere kredittvekst enn vi har opplevd de siste par tiårene.

For det første, det har vært en lånefest i Norge i lang, lang tid. Pr November 2013 var den gjennomsnittlige kredittveksten for husholdninger på 8.8% årlig det siste tiåret.

De seneste 12 månedene, igjen basert på tall for November 2013, økte denne kredittveksten 7.1%.

Enhver økonom (som ikke har jukset til seg diplomet) og forståsegpåer burde forstå at slik vekst ikke er bærekraftig og ikke kan forsette i det uendelige. Jada, jeg er fullstendig klar over at det finnes Nobelprisvinnere og regjeringsøkonomer som enda ikke har fått dette med seg. Dessverre er det slik at kun de færreste vet at slik kraftig vekst tilslutt nødvendigvis MÅ ende i ulykka. Mange som faktisk lærte i 2008 at slik vekst ender i en eller annen form for finanskrise (som alltid er trigget av kraftig vekst i pengemengden) har for lengst glemt dette. I Norge har denne kraftige kredittveksten ført til at den gjennomsnittlige nordmann er blitt en gjeldsslave i verdensklasse (jeg skrev om det her tidligere i dag). Norge trenger derfor en gradvis, dog solid, nedtrapping i kredittveksten og dette burde en ansvarlig finansminister som er med på å opprettholde et sentralisert pengesystem (via Norges Bank), som skaper penger ut av ingenting, forstå. For dere som ikke er kjent med dette er det ikke slik at banker kun låner ut penger som andre har spart. Tvertimot, når du får innvilget et lån trykker bankens kredittansvarlig et par ganger på tastaturet og vips, så har banken en eiendel (lånet) og du har penger på konto (som er bankens gjeld til deg). Penger i omløp, eller pengemengden, øker som følge av banklånet (kredittvekst). Mer om det under.

For det andre, norske bankers soliditet og likviditet er i utgangspunktet elendig og bankene er mer eller mindre nærmest teknisk konkurs til enhver tid. Sikkert som banken? Nei, det er en myte som kunder i spesielt England (som hadde innskudd i islandske banker) og kyprioter (eller rettere sagt, russere med innskudd i kypriotiske banker) har lært de siste årene. Her er en graf som forklarer det mer riktige begrepet "usikkert som banken",

Den sorte linjen viser bankenes kontanter (en eiendel) i prosent av innskudd fra kunder (som er en gjeldspost for banker). I slutten av November i fjor (Desember er ennå ikke publisert) lå denne prosenten på kun 3.4%. Kort fortalt, dette betyr at dersom alle kunder hadde løpt til banken samtidig for å ta ut innskuddene sine hadde norske banker kun kunnet utbetale 3.4% av innskuddene omgående. De resterende 96.6% er ikke i safen, men plassert i andre eiendeler.

Men banker har også gjeld, masse gjeld, så mye at egenkapital prosenten kun var 6.8% i November 2013. I prosent av kunders innskudd utgjorde egenkapitalen kun 14.6%. Dette betyr nødvendigvis at banker finansierer mye av sin drift på kundenes innskudd som er en viktig finansieringskilde for bankene. For å gjøre en lang historie kort, banker lagrer ikke pengene dine i safen, men har full rett til å bruke de til drift som de selv ønsker (i henhold til retningslinjer) og som om det var bankenes egne penger. Nettopp derfor ble bankenes sikringsfond opprettet. Og nettopp derfor ble Norges Bank etablert rundt 1816. Og nettopp derfor er det svært sjelden banker faktisk går konkurs selv om de, nettopp derfor (les: moral hazard), til enhver tid nærmest er teknisk konkurs. Norges Bank står alltid klar til å kjøpe statsobligasjoner fra bankene når de trenger mer kontanter og kan også gi kriselån som "långivar i siste instans" som det så fint står på nynorsk på websiden til Norges Bank. Kombinert er dette hovedgrunnen til at pris inflasjonen i Norge er såpass høy (tenk pris på bolig hvis du er uenig!). Dette pengesystemet gjør at antall kroner i sirkulasjon har økt kraftig over lang tid i Norge: i 1995 var pengemengden (M2) på kr 542.5 milliarder, i dag er den på kr 1.841 billioner! Klart det blir prisøkninger av slik (Argentinske borgere opplever dette veldig på kroppen nå - her).

Norske banker er for lengst underkapitaliserte og det siste de, og Norge, trenger er mer kredittvekst, en enda mer belånt befolkning og en ny bank krise. Det blir dyrt for alle.

"Men det er jo vekst i økonomien og derfor trenger vi mer penger" vil mange vranglærte økonomer si. "Hvorfor i all verden trenger vi det", vil de som tenker litt lengre si, "for priser vil alltid tilpasse seg behovet for penger og omvendt". Og vips (det kan ta lang tid når "deflasjonsspøkelset" skremmer politikere, regjerings- og andre sosialistøkonomer) så er penger og priser i likevekt igjen. Her er det viktig å huske at penger kun er ett byttemiddel, de har ingen bruksverdi i seg selv.

Nei, det er ikke kredittvekst Norge trenger, da kommer nordmenn flest og bankene enda lengre ut i uføre enn de allerede er og som er verre enn medier flest syntes å være klar over. Tvertimot, det Norge trenger er mer ordinær sparing som kan finansiere bærekraftig vekst (og ikke mer gjeld som presser boligpriser og forbruk videre oppover). Bærekraftig økonomisk vekst og velstand skapes ikke av manipulert og kredittdrevet forbruksvekst, men av naturlig sparing, investering og produksjon i en umanipulert markedsøkonomi med "ærlige" penger valgt av markedet. For å oppnå dette er langsiktig tenkning nødvendig, noe som dessverre nok er for mye forlangt av kortsiktige og uansvarlige politikere som liksom skal lede landet vårt.